Anmeldelse - The Whale

The Whale er en dramafilm regissert av Darren Aronofsky og er basert på teaterstykket av Samuel D.Hunter. I Filmen møter vi Charlie en overvektig engelsklærer som er isolert på et rom. Han skjønner at tiden hans begynner å renne ut og velger å opprette kontakt med datteren som han forlot da hun var åtte år.

Filmen er skuespiller Brendan Frasers store comeback etter han tok en pause fra Hollywood etter tredje utgivelse i filmserien Mummy (2008). 

Filmen er en såkalt “Chamber piece”, en film som bare er satt i en lokasjon. Filmen som varer i 1t 57 min har relativt kort tidslinje fa da vi først møter Charlie til filmen ender da Charlie dør.

Døende og desperat
Etter tapet av kjæresten, noe som skjer før handlingen i filmen starter, vender Charlie seg til mat og overspisning. Da sykepleieren hans fortelleren han at uten ordentlig helsehjelp har han bare noen få dager igjen å leve, bestemmer han seg for å ta kontakt med datteren sin, som han forlot for kjæresten åtte år tidligere. Charlie er en empatisk mann, som ofte ser på den lysere siden av ting, til tross for hvordan livet hans er blitt. Publikum sympatiserer med han på alle mulige måter. Hver gang han skal gå rundt i leiligheten får man vondt av å se på på grunn av hvor stor han er og hvor vanskelig det er for han å komme seg til døra, doet osv. Fraser har klart å skildre enn mann i smerte, men som likevel klarer å le av forskjellige situasjoner.

Sykepleier eller superhelt?
Liz, spilt av Hong Chau, er sykepleieren til Charlie. Vi skjønner med en gang at hun bryr seg om Charlie og er svært overbeskyttende overfor han. Som den eneste vennen til Charlie blir hun både nødt til å stelle og hjelpe ham i tillegg være en skulder å gråte på og en man kan tulle med. Jeg tenkte med en gang at denne kvinnen er en superhelt. Hun skjønner også at han har få dager igjen å leve, og trosser egne følelser for å ivareta Charlies ønske om å få dø.

Et fyrverkeri av en datter
Møtet med datteren til Charlie er som forventet når vi får vite at han forlot både mor og datter for en annen mann da hun kun var åtte år. Ellie, som er spilt av Sadie Sink, best kjent som Max i Stranger Things, er alt annet enn glad for at faren velger å ta kontakt. Sink spiller en følelsesladd tenåring med problemer utenfor det å ha en fraværende far. Vi føler på raseriet hennes når hun møter faren for første gang etter åtte år. Uansett hvor mye dritt datteren roper etter han, ser Charlie uansett en sterk datter, og er en god kontrast til datteren som i hele filmen er sur på faren, mens Charlie er en optimist og ser lyst på situasjonen deres. Datteren representerte noe som var uferdig i livet hans og ved å gjenopprette kontakten og snakke med henne ble det siste han gjør i livet 

Religion fra alle sider
Religion, som er et av de sentrale temaene i filmen, blir beskrevet på flere måter. Du får ikke en persons synspunkt på dette brede temaet. Thomas, en misjonær vi møter tidlig i filmen, ser naturligvis på religion som en nydelig ting. Han beskriver målet sitt som misjonær er å hjelpe andre. Liz som vokste opp med foreldre som var en del av New life. Synet hennes på kirken er helt motsatt av det vi får vite tidligere fra Thomas. Jeg synes det er veldig forfriskende med en film som tar opp et såpass seriøst tema for mange og ikke vinkler det på kun en måte.

Filmen er solid. Og uten at et par tilfeller der du vil snu deg vekk fra skjermen fordi man kan nærmest føle spenningen mellom partene når det oppstår krangler, vil denne filmen ha deg sittende på kanten av sofaen. Fraser som spiller sin livs rolle fikk en Oscar for beste mannlige skuespiller, noe jeg definitivt synes han fortjente. Rollebesetningen er kort men solid, alle spiller med.  Jeg velger å gi filmen terningkast seks, dette på bakgrunnen av at jeg synes filmen er god. Alle skuespillerne leverer solide karakterer og historien er en man kan føle med.