- Jeg elsker en god kjærlighetshistorie

Rebekka Johannsdottir er en 20 år gammel sykepleierstudent. Hun studerer egentlig i Mo i Rana, men er for tiden på besøk i Hamar. Koronasituasjonen har gjort det slik at hun kan være hvor hun vil, og fortsatt få med seg undervisningen.

Jeg blir invitert inn i varmen av ei blid og livlig jente. Hun virker spent på intervjuet hun skal være med på, samtidig som hun bekrefter at dette er noe hun sjeldent har gjort før. Vi setter oss ned i den røde sofaen i stuen, og før jeg vet ordet av det har hun plukket opp strikketøyet. Man kan se at det er en genser hun har begynt å strikke, selv om hun fortsatt er i startfasen.

- Jeg trenger noen flere varme klær når jeg reiser tilbake til Mo i Rana. Jeg kommer egentlig fra Karmøy, så det kan bli kaldt oppe i Nord-Norge. Det kan også bli veldig mørkt, men der hjelper ikke genseren så mye, sier hun.

Hun trives i Mo i Rana. Det er et godt studiemiljø der, og hun bor sammen med flere av sine nye venner i studentboligen like ved universitetet. Hun mener at byen er akkurat passe stor, og har det som trengs, samtidig som det er lite nok til at en kan knytte seg litt til plassen.

Foto: Aksel Joramo Lysne

- Jeg kommer egentlig fra Island, men jeg har ikke vært der på en god stund. Det er mange ting som har kommet i veien for å reise dit de siste årene. Russetiden, studier og folkehøgskole har hatt litt høyere prioritet, sier hun med et smil om munnen.

Den islandske arven hennes har vært sentral i oppveksten. Når jeg spør om hun føler seg mest norsk eller islandsk, sliter hun med å finne et svar. Til slutt ender hun på at de to nasjonalitetene er likestilt for henne. Selv om hun er født og oppvokst i Norge, har hun gjennom hele livet vært omgitt av islandsk språk og kultur. Spesielt når det kommer til idrett er det Island hjertet banker for.

- Det kom ganske godt frem under fotball-EM. Jeg er egentlig ikke så sportsinteressert, men jeg følger med når Island spiller kamp. Det gjør meg ganske stolt når vi slår lag som ingen tror vi skal slå. Det syns jeg er veldig, veldig gøy, sier hun, mens hun mimrer tilbake til 2016.

Når hun får spørsmål om hun har opplevd noe annet morsomt eller interessant i det, siste sliter hun med å svare. Hun tar seg en lang tenkepause. Til slutt kommer hun fram til at hun muligens "har et litt kjedelig liv". Hun fortsetter å gruble over hva hun har opplevd, mens hun strikker for harde livet.

- Det var jo en serie jeg akkurat ble ferdig med. "Bridgerton" heter den. Det er en serie satt på 1800-tallet. Jeg elsker en god kjærlighetshistorie, samtidig som jeg er svak for litt drama, så denne serien passet meg godt. Jeg er også veldig fascinert over hvordan de var kledd på 1800-tallet. De var så pene og pyntelige, i motsetning til slik vi kler oss i dag. Spesielt kjolene syns jeg er veldig fine, legger hun til, før hun fortsetter.

- Det er nok ikke en serie som passer for alle. Jeg ville for eksempel ikke anbefalt den til faren min. Han er mer en James Bond-type. Han liker krim, pistoler og drap - i serier altså! "Bridgerton" er ikke en slik serie, så han ville nok ikke likt den. Skulle han sett på noe slikt hadde han i så fall gjort det i skjul, sier hun og ler.