Plateanmeldelse: Engasjerende, men ikke tvers igjennom

Loyle Carner leverer godt med albumet "hugo" men veier litt for hardt på sin engen evne.

Tilbake til røttene

Loyle Carner har flere ganger gitt ut dypt personlige album hvor han har strukket ut hånden til lytteren og geleidet dem inn i hans virkelighet. På hans første album «Yesterdays gone» fra 2017 forklarer Carner sine tanker om familie og kjærlighet med en sentimental og rolig fremstilling.

Videre i artistens karriere utga han «Not waving, but drowning» i 2019 hvor han vendte sin kikkert vekk fra sine egne opplevelser og heller tok opp stridsøksen for andre som har opplevd urett. Carner hadde her et større fokus på konflikter som rase og politikk.

På hans nyeste album «hugo» viser Carner sine mer introspektive tanker igjen. Han bruker litt mer enn 30 minutter på å fortelle en historie om hans problemer i oppveksten med en fraværende far, og hvordan dette påvirker han nå som han selv har fått barn.

Fra forakt til forståelse

«hugo» er delt på midten hvor de første sangene på albumet er Carner som sliter med hans fars valg om å forlate han og moren. Tematikken Carner reflekterer over er sitt hat for sin far, og hvordan han sliter med å forstå pappas valg.

Carner har uttalt seg om platas tematikk og kunne fortelle at han i starten av innspillingen hadde mange negative følelser mot faren, som igjennom en del sjelesøking konverterte til mer og mer forståelse.

I albumets andre ben blir tematikken skiftet og stemningen deretter. Carner begynner å forstå at han og faren kanskje ikke er så ulike. Han diskuterer med seg selv hvordan han kommer til å være som far og hvordan sin sønns oppvekst kommer til å være.

Historien og stemningsskiftet i albumet er ypperlig fremlagt, og Carner klarer å ta med lytteren på en reise igjennom sitt sinn på en god måte.

Teknisk begavet

Carner viste på både debuten og oppfølgeren at han virkelig er en av de bedre bak mikrofonen. En av hans beste kvaliteter som artist utenom hans følelsesladde og tydelige stemme er flyten han har i ord angrepene som bombarderer lytteren hver gang han puster på mikrofonen.

Artisten har en evne til å få sangene hans til å virke som om instrumentasjonen ble laget for å matche hans vers. Selv om innspillingen som oftest er gjort motsatt.

Alle rosene skal fortsatt ikke gis til rapperen, selv om hans penneverk og formidling er en stor del av det som gjør «hugo» til en fornøyelig lytteropplevelse. Produsentene Carner har jobbet med deriblant den legendariske Madlib og hans lang tids kompis og kollega Kwes, har konsekvent gjort en nydelig jobb med å holde albumets stemning passende til det Carner har å si.

Dette er spesielt merkbart i slutten av albumet hvor instrumentasjonen tar en mer jazz og lo-fi retning.

Kunne variert mer

Carner er som tidligere nevnt en god tilstedeværelse å ha på sine låter, men som artisten flere ganger tidligere har gjort er det en mangel på andre deltakende artister. Carner viser gjentatte ganger at han kan skrive og fremføre gode vers og refreng på albumet, men i lengden blir stemmen monoton å høre på i fraværet av andres vokal. Dette spesielt i mot slutten av albumet når instrumentasjonen også er litt slappere.

Den litt sløvere og stemningsfulle instrumentasjonen, samt vokal på slutten av albumet blir også tidvis litt kjedelig. Starten som er følelsesladd og engasjerende blir mye mer fascinerende i forhold.

Engasjements-fallet er forståelsesfullt i konteksten av albumets tematikk, men skaper en unødvendig krevende lytteropplevelse.

Terningkast: 4